Til å ta og føle på

av filosof Roar Sletteland.

http://twitter.com/buskerudfoldfylke https://www.facebook.com/buskerudfylkeskommune http://plus.google.com

Apene står i trappen og stirrer på deg, nysgjerrige, men harmløse. Du stirrer tilbake, setter deg ned eller går forbi, kanskje du spiser matpakken blant disse merkelige kreaturene. Prøver de å si noe? I morgen treffer du dem igjen, og dagen etter. I årevis skal du tasse rundt blant disse apene, venne deg til dem – bli venner med dem, så å si –og i likhet med venner flest tenker du gjerne ikke så mye over hvem, hva og hvordan de er. De bare er der. Dette er altså ikke et galleri eller museum, men en skole, og selv om du støter på mange kunstverk her, er de ikke på utstilling. De er liksom innvevd i dagliglivet – ting man kan klatre eller sitte på, haste forbi på vei til time eller slappe av ved. Det er en frihet her som mangler i de vanlige stedene der man møter kunst: ingen krav omoppmerksomhet eller ærbødighet – noe som kan virke rart, for er ikke skolen et sted for øving og læring? Når vi sier skolefri mener vi jo fri fra skolen, og da oppsøker vi kanskje gallerier, konserter og kino. Men disse stedene er også styrt av regler. Er man på kino, setter man seg ned og holder kjeft, følger med på det som vises på lerretet. Men se her på skoleplassen: Et amfi, slik man finner på et gresk teater der publikum samles for å overvære et skuespill,et mesterverk som skal fortelle dem noe betydningsfullt. Hva ser man fra dette amfiet? Ikke noe spesielt, en åpen plass, skoleelever, venner, samme slags folk som en selv, de slapper av, småprater, holder på med et eller annet. I den grad det er noe budskap kommer det fra amfiet selv, og det sier: Hør! Om du stiller spørsmål ved alt, vil en verden åpne seg. En verden? Hva betyr det, stille spørsmål ved alt?

Til å ta og føle på
Ordene teori og teater har samme opphav: De stammer fra det greske ordet for å se. Et teater er en skueplass, en theoros er en tilskuer. Her står jeg, der borte er gjenstanden, jeg observerer den og aldri skal det være tvilom hvem som er hvem. Min kunnskap om gjenstanden, min opplevelse av den, forutsetter avstand. Teoretisk undervisning innebærer å sitte stille, motta informasjon gjennom øyne og ører, passivt og disiplinert. Men det finnes en annen, tausere form for kunnskap, knyttet til hendenes aktivitet og den daglige omgang med tingene, slik man lærer på denne skolen: ikke studere på avstand, ikke sitte i ro, men prøve seg, øve inn en stadig større fortrolighet med materialene og verktøyene. En dag skal disse hendene klippe til frisyrer, måle opp lekter og bord, filetere stykker av lam og svin, sveise stålplater – profesjonelt, rutinert, sikkert. Innlæringen skjer gjennom handlingen. Det er en kunnskap som ligger i hendene, som blir til gjennom arbeidet, i bearbeidelsen av kunnskapens gjenstand. Sånn sett blir denne formen for læring også en øvelse i et forhold til omgivelsene og verden for øvrig: deltakende, aktivt. Kanskje det er derfor kunstverkene på skolen inviterer til bevegelse og engasjement. Man går blant dem, tar på dem og sitter på dem snarere enn å stå stille foran dem og glo. Flater å sette seg på, passasjer og korridorer: det er som om verkene selv prøver å frembringe en bevegelse hos sitt publikum. I kantina er en av stolene sveiset sammen av bestikk. Man må gjerne sette seg på den, men da får man gjerne en gaffel i rompa og spretter opp igjen.

Innlevelse
En del kunstmuseer har begynt å tilby tegnekurs til sine besøkende, hvor de settes til å kopiere de utstilte gjenstandene. Ikke for at de skal lære de gamle mestrenes teknikker, men fordi samspillet mellom øye og hånd, det tålmodige arbeidet med å tegne opp det samme en gang til gjør at kunstverket kommer til syne på en helt annen måte. Kanskje mobilkameraet har ødelagt evnen til å oppleve kunst – det fanger inn alle detaljer, uten å anstrenge seg. Det er nesten ingen vits i å stanse opp foran verket. Men det som går tapt da er nettopp forholdet til verket: det blir utvendig, teoretisk. Man blir ikke berørt av det. Så der sitter de, foran et maleri eller en skulptur, og prøver å få hendene til å adlyde øynene, og øynene til å utforske linjer og flater som samsvarer med håndens bevegelser. Tegningen tvinger frem en kontakt med verket, den skjerper blikket og skaper en konsentrasjon og innlevelse som er helt nødvendig for at verket skal si noe. Heldig er den som kan gjøre dette uten å tvinges tildet, som kan vandre blant kunstverk som den mest dagligdagse ting og kanskje en gang i blant stoppe opp og ta imot invitasjonen fra verkene: Hør. Se. Kjenn.


Publisert 31. mars 2017, oppdatert 3. april 2017.